Lukka gardiner og vindu vandreland #windowwanderland

659027BE-C742-47A5-B682-D0023FF52513

4F618EF5-BAB7-45D0-A1B3-DEBB13F4A9D6

031B24AB-FBE5-4A3E-B418-7365B098C249

“Lys i alle glas” het en kampanje i bygda der jeg vokste opp. Meningen var å gjenopplive øde og nedlagte småbruk. Et tiltak mot utflytting. «Glas» er vindu på dialekt. Da jeg så tittelen «Alle utlendinger har lukka gardiner», ble jeg umiddelbart nysgjerrig og dette med lukka gardiner, trakk meg mot boka skrevet av Maria Navarro Skaranger.

Boka fra 2015 er utgitt på Forlaget Oktober. Og dermed ikke helt fersk fra bokpressa, men interessant nok til å lese et par år seinere. Dette skulle vise seg å være ei bok om oss og dem og hvilket mangfold som møter oss i det vi liker å kalle « det flerkulturelle Norge». Handlingen utspiller seg i et ungdomsmiljø på Romsås i Oslo. Et sted der «alle egentlig er fra et annet sted».

»Han tror ikke jeg vet at han ber hver dag. At han har den grønne bibelen og at selv om han kasta bæsjepose på presten i Chile han fremdeles er katolikk.»  Fra Alle utlendinger har lukka gardiner, s21

Å lese boka gav resonans i en rekke hendelser og situasjoner som jeg kunne kjenne igjen fra mitt eget liv her i England, i min «utlendighet». Kanskje litt overraskende siden jeg har bikka førti og dette primært handler om ungdomskultur.

En chilensk pappa som får det største gliset når et av barna ber han lage chilensk mat. Slik er det, for meg også. Gleden over norsk mat og norske tradisjoner tok en uventet vending da jeg bosatte meg et annet sted enn i Norge. Jeg har også et elskhat forhold til den nye kulturen, skikkene og landet. Følelsen og uttrykket av desperasjon iblant fordi man bare ikke klarer å kommunisere på samme nivå som ‘hjemme’. Det synes jeg også å se i teksten. Konteksten, og betydningen av det, har for meg fått en helt ny betydning gjennom å bo og forflytte seg mellom to land, selv Norge og England- som mange oppfatter som nokså like.

»Jeg slår nummeret til dyresentralen (…) det kommer en dame på tråden med ordentlig sossestemme, og jeg forteller om fuglen. Dama sier det er ikke noe jeg kan gjøre. (…) det beste er hvis du faktisk kan få slutt på lidelsen, finne en stein og ende livet til måken. Du må drepe den, dama sier med schtøggeste sossestemmen, og jeg blir sint og kaller telefondama morraknuller (…)

Jeg faktisk blir nødt til å leke Afghanistan med måken og steine som om har den snitcha på ekteskapet.» Fra Alle utlendinger har lukka gardiner, s50

Mer direkte i tilknytning til at «utlendinger har lukka gardiner», var erfaringene jeg gjorde meg da vi først flyttet til England for snart seks år siden. Vi bodde først i et hus med vinduer rett ut mot bilveien og en strekning på fotturen og stien ‘the Cotswold way’. Det var idyllisk og nokså lite trafikk både av biler, mennesker og dyr. En gang i året hadde vi riktignok ‘Beaufort Hunt’ rasende fordi med ridende adelsmenn og kvinner på hester og et stort pakk med hunder, minst 50! Første gang jeg så dem ut av ‘cottage’ vinduet, var jeg sjeleglad jeg ikke var ute på veien og trillet barnevogn akkurat da de kom rasende og ruvende forbi på sine høye hester. Men det var også sjarm. Sjarm fra en svunnen tid. Men faktisk en levende jakttradisjon for de med familiebånd, rang og fritid til det, eller pengene til å betale for opplevelsen.

De gangene det gikk noen utenfor vinduene inn til stua vår, merket jeg meg etterhvert at det sjelden var noen som så inn. Heller ikke de vi kjente eller leide huset av så etter oss “der inne”. Engelskmenn har en type sjenanse for å gjøre andre forlegne, det minner meg om det kjente «loosing face» – en varsomhet vanlig i for eksempel Japan, man er sensitiv overfor andres grad av forlegenhet på en annen måte enn i Norge. Forlegenhet oppleves mye raskere enn vi i Norge ville tatt hensyn til eller vanligvis føler ubehagelig. De unngår derfor ubehaget å kikke inn i vinduet (eller nøkkelhullet), så langt det er mulig. De stirrer ALDRI når de sitter på t-banen, slike koder.

A350FD10-1AD1-4C18-810F-C5AC9E845732

#linnsigridbratland

Derfor var det svært sjelden jeg så noen som helst snikkikke inn i stua vår, slik jeg selv ofte var fristet til, og til og med gjorde, om muligheten kunne by seg. Da jeg i friåret etter videregående flyttet til London, tok det lang tid før jeg, landsbyjenta, var blyg nok til ikke å stirre på medpassasjerer på undergrunnen. Samtidig, til tross for denne helt naturlige sjenansen og blikket som vendte bort fra ethvert åpent vindu uten gardiner – og som kunne avsløre private hemmeligheter, gjøre at naboen «mistet/tapte ansikt»- til tross for dette, hadde de fleste tynne gardiner lukket 24/7 i vinduer med innsyn. Dette har for meg blitt utviklet til en forståelse av noe som er veldig unorsk, og jeg har kommet til unordisk. Men hvorfor skal vi Skandinaver absolutt ha et vindu åpent mot verden? Er det den mørke årstida? Få folk, og derfor lite behov for sjenanse? Nysgjerrige fordi vi sjelden ser folk? Eller er vi mer åpenhjertige og gjestfrie enn andre?

Helst benytter man seg av de tynne, hvite nettinggardinene hvor lyset slipper igjennom. I byen er det vanligste viktorianske rekkehus med «bay window» ut mot gaten, gjentrukket med gardiner, eller lukka gardiner for å si det med Skavanger. Noen ganger kun for å hindre innsyn og forlegne forbispaserende. Andre ganger både for å hindre innsyn og å holde kulda ut. Det er mange gamle hus her i landet! De som holder kulda ute har gjerne tykke, store, tunge og lange gardiner for isolasjon som dekker generøst rundt vinduskarmen. Noen av de riktig gamle vinduene her i Bristol har fremdeles dører hengende foran vinduene som kan lukkes fra innsiden. Da handler det nok like mye om å holde kulda ute som å holde nysgjerrige naboer på en armlengdes avstand.

Det er i dette klimaet av nettinggardiner og bekymringer for at du er direkte årsak til at medmennesker opplever å ‘tape ansikt’ at festivaler som «Window Wanderland» eller «vindu vandreland» på norsk – blir spennende! En langhelg i februar dedikert til å dekorere vinduene mot veien slik at de lyser opp mørke gater.

ECAAB70B-8121-4982-9D08-67AB6AF32C11Festivalen startet her #wwbishopston , men har spredt seg både til andre steder innenlands og til utlandet. Du registerer vinduet ditt på ei kartrute og folk kan på denne ruta skue vinduskunst som folk har laget spesielt for anledningen. Det er fascinerende – og har etter min mening høy kreativ verdi. Folk i Bristol er kreative, og de lever ut denne kreativiteten uten hemninger. Både de svært ulike og fantasifulle utstillingsvinduene, men også opplevelsen av selve vandringen rundt i bygatene på kveldstid og i mørket, appellerer til en nordboer som meg selv. Særlig nå som de blå på gradestokken kryper nedover. Du kjenner kulda i kinna og i nesedraget. Det er deilig og friskt! Og her er familier, barn og voksne ute i gatene disse seine kveldene i februar.

Første vinteren jeg bodde i byen knipset jeg mine første bilder uten å vite hva det hele dreide seg om. Bilder måtte jeg også ta i år. Se et utvalg under og på Instagram eller følg sidene til WindowWonderland og #wwbishopston . Dette er kanskje en måte å åpne opp litt mot kikkerkulturen som er så ‘naturlig’ regulert av høflige britiske gester? Og det lyser definitivt opp i “alle glas” og mørke bygater.

Dette forklarer altså hvordan jeg ikke kunne motstå da jeg kom over boka til Maria Navarro Skaranger «Alle utlendinger har lukka gardiner». Jeg tok det helt bokstavelig. Jeg ble umiddelbart nysgjerrig på tittelen og at den hadde en gjenkjennelsesverdi. Det minnet om min egen kjennskap til utlandet – her jeg bor – og kontrasten da jeg første sommeren etter å ha flyttet reiste på ferie i den svenske skjærgården og ble slått av de åpne stuene. Åpne vinduer, åpne gardiner, hager uten hekker. Åpenheten mot landskapet og mot havet. Selv der det gikk en vei rett nedenfor hytta var det ingen hekk eller gardiner som stengte naboene ute eller privatlivet inne.

Maria Navarro Skaranger deler derimot opplevelser av en “annerledeskultur” i Norge. Nærmere bestemt på østkanten i Oslo. Språklig er boka interessant og litt krevende å lese, men man venner seg til kebabspråket. Kjennetegnet av grammatiske krumspring, preposisjoner i hytt og vær, og et mangfoldig inntak av ord og uttrykksmåter fra et vidt spekter av språk, kulturell og geografisk tilhøringhet. Det samlende er at det hele skjer i Norge, i Oslo. Oslo er en multikulturell by på linje med andre storbyer. Det er mange utenfor Norge som blir overrasket over dette, og for oss som har bodd i Oslo, men på andre kanten av byen, er også miljøet nokså ukjent. Miljøet og situasjonene som beskrives er humoristiske og føles autentiske. De er også innsiktsfulle. Å lese denne lille boka åpner opp. Den åpner opp en verden hvor klasseskiller og etniske skillelinjer i en liten by har betydning. Noe vi ikke er så opptatt av i Norge, egentlig. Spesielt vil jeg trekke fram bokas evne til å starte i oss og dem, og allikevel kommunisere et «vi» i mangfoldet av stemmer, språk, kulturer og religion. Ikke et idyllisk «oss», men et realistisk (glimrende beskrevet gjennom øyensynlig klasseskiller som også bunner i etnisitet på nasjonaldagen) og et pluralistisk «oss» som til tross for ulike røtter lever godt sammen i ungdomsmiljøet. Scenen på side 29 der den kulturelle dybden i Allahs hellige tilstedeværelse viser seg, er til ettertanke. En elev krøller sammen et ark hvor det er skrevet Allah og vil kaste det i søpla. En medelev insisterer på at det må brennes. Når det står Allah på det, skal det brennes. Det nødvendige kulturrelativistiske perspektivet for å forstå situasjonen som utspiller seg, men som derimot heller ikke unnskylder noenting. Boka er en beskrivelse av virkeligheten som hever kunnskapsnivået og kan heve det politiske refleksjonsnivået:

»Lampedusa er eksempel på at jeg stemmer Frp, og jeg bare: hva faen, og han bare: alle utlendinger må ut av Norge, og jeg bare: hvorfor det, dessuten du er utlending sjæl, og han bare: fordi folk har det bedre i landet der kommer de egentlig fra, og jeg bare: hva hvis det er krig der, og han bare: da de må vente, og må integrere seg best mulig i Norge som meg.» Fra Alle utlendinger har lukka gardiner, s53

Vårt lille land. Jeg blir varm om hjertet.

Til slutt en varmende billedserie fra VinduVandreland her i Bristol, kanskje en tradisjon å importere til Norge:

FBEFE33B-B351-4427-9D9D-399B0A467A03022D2248-A8D7-48CC-9758-8DB4FB4994CD

7B06F9C1-4C95-460A-AE99-A08AFCE63CC1

 

AE6A13DC-0333-4669-B085-4EF7BBD56EF0ECAAB70B-8121-4982-9D08-67AB6AF32C11.jpeg55B41AE6-7841-4AB1-9DC1-9D79184DF9CE659027BE-C742-47A5-B682-D0023FF52513E1AF4A0F-D3F5-4956-9385-FB6B443A07FA629F2EE4-22BB-4102-A94F-24D3CF1A3894C457D05C-C1D9-4BE0-A99C-6CA330BFB8DB5AF8752F-2460-448C-B4A0-2C49427A4054376F45FE-1D57-4073-8C48-1FA8EFE09B84601A8685-D2EB-4A8E-B2D8-748E9854228A.jpeg49A40898-9426-44FC-A797-6856E1629410.jpeg

031B24AB-FBE5-4A3E-B418-7365B098C249

3A0851A8-4D4E-4DF5-8987-63340857374F.jpeg

818A3EA6-CF16-434C-915C-566AF7C86DBA.jpeg

2854003B-FF24-4260-96D9-F5D4EC4AB1CE

1ABC2831-3686-4D66-B585-0B792D497AFA.jpeg

FE5F0829-52DB-4BC4-AB71-4682504483A3

5AB90EA4-CC91-4370-9231-67C8FF548D5A

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s