What’s There to Miss? Happy Birthday Grandma Ragnhild!

Trær dør, regelrett råtner på rot, det blir beboerne som må starte “crowdfunding” til nye trær, selvfølgelig.

Det er 17. januar. Jeg har ‘Happy friendversary’ med min ektemann gjennom 17 år. Enda viktigere, det er min bestemors 85 års dag, og jeg har bestemt meg for å knalle av startskuddet for denne bloggen!

Snakk om å knalle; en kommentar med tittelen “Norge ut av bruk” i Nationen ved Hans Bårdsgård gjorde at jeg startet dagen med et smil om munnen: “Venstres Abid Raja hyller urbanbonden Tugushan Alp i Molde. Nede i et bomberom dyrker Alp frem salat med 90 prosent vann og null komma poff kalorier, og tilsvarende liten betydning for selvforsyning og matberedskap. Men det blir festlige bilder på TV, da. ”

Det minner om mitt eget forhold til bondeyrket og selvforsyningen. Sannsynligvis komisk for ekte bønder, men svært meningsfullt for meg og familien. Det kribler når vi kan plukke selvlagd og selvdyrket på en såkalte “allotment”, en jordflekk med et skur som jeg leier av kommunen for 200 Nkr per år. Her dyrker jeg litt ymse, men følger i fotspor til en engelsk tradisjon som berget mange gjennom verdenskrigene og som går svært langt tilbake i tid. Og ja, det står i nokså stor kontrast til kolonihagene med hytter man må betale hundretusenvis av kroner for å kjøpe i Oslo. Det meste er mer “posh” i Norge.

Den engelske urbanbonden i 2018

Jeg er takknemlig for at facebookveggen min oppdaterer meg på kommentarer fra Nationen med poff! Bygda jeg kommer fra har utviklet seg til å bli nærmest fullstendig Senterpartilandskap.  Og jeg vil ikke flytte “heimatt”. Ikke med det første i allefall. Det skal allikevel sies at jeg er blant kategorien innvandrere i England som absolutt skuer verden her borte fra mitt lille vindu som observatør, først. Det er utfordrende å knekke koden og få engelske venner, og jeg faller garantert i kategorien som burde reise “tilbake der du kommer fra”. Jeg prøver å være balansert, men Gudbedre hvordan et samfunn blir når konservative strømninger fullstendig dominerer hvordan folk tenker. Penger er grunnleggende verdiskapning, uansett hvem som snakker. Det blir det dårlig politikk av, mener jeg.

I morgentimene spaserte jeg nedover veien fra huset vårt og møtte en hyggelig nabo, ble stående for lenge og prate, og kom for seint til “fitness and tone” -timen. Jeg tok meg heller en luftetur hvor jeg kom over et typisk eksempel på denne politikken jeg opplever som vanskelig. Kommunen har lite penger, en gjenkjennelig sannhet der effektivitet og drift reduseres til penger som rike land mener de har så lite av (?), forstå det den som vil. Derfor, mens alleens trær dør, regelrett råtner på rot, blir det beboerne som må starte “crowdfunding” til nye trær, selvfølgelig. Kanskje ikke så galt. Da betaler man det man ønsker og ingen forteller deg at det skal betales skatt for å holde parker, grøntarealer og trær i byen levende.

Jo, jeg vil faktisk heller betale skatt for en hel del mer enn det man skulle tro! Jeg vil betale skatt for helsevesen, sykehus, sykehjem, barnehager, skoler, parker, bibliotek og trær i bylandskapet! Jeg vil betale skatt for billig urbangartneri, og jeg vil betale skatt for at noen henter søpla. Lista er lang.

Som lærerbarn er jeg en del av “enlightenment”-bevegelsen. Folkeopplysning og kunnskap kan demme opp for endel. Jeg har ofte sterke og polariserte meninger, som jeg skal forsøke å balansere med kunnskaper og fakta. Samtidig har livserfaringer gjort meg mer åpen for innspill som ikke er like politisk korrekte som folkehelsas råd til enhver tid. Jeg håper det smaker!

Crowdfunding for lokale trær i Bristol.