Hvorfor er det så vanskelig for sykepleiere å sette grenser? Har kjønn noe med saken å gjøre?

Tidlig i karrieren på 2000-tallet. Jeg husker en lapp som sto over dørsignalalarmen inne på personaldoen på sykehuset: “Ikke slå av romalarmen. Du skal sitte i fred på do!”

Dette hadde avdelingssykepleieren hengt opp. Var det et svar på et kvinneproblem eller et sykepleierproblem? En kombinasjon av barmhjertighet, omsorgsidealer og moderskapsideologi som sitter i veggene hos “trøste- og bæreyrkene”? Gjør det kvinnene i faget spesielt utsatt for grenseløshet?

Den åpne kroppen

“Den åpne kroppen” er en metafor på kvinnekroppen som både er intuitiv og konkret. Det kan bety kvinnekroppens åpne hulrom, omslyngende samtidig som blod og melk strømmer ut fra åpne sluser. Kvinnekroppen kan bokstavelig talt tappes for krefter og invaderes på samme tid.

Det er sosialantropolog Jorun Solheim som bruker begrepet “Den åpne kroppen”, som også er tittelen på hennes artikkelsamling om kjønnssymbolikk i moderne kultur. Boka gjorde meg som masterstudent nysgjerrig og interessert i hvordan tanker om kvinnekroppen som symbolsk, men også rent konkret åpen, kan ha å si for min egen opplevelse av å være kvinne.

Kjønnsgrammatikk

Omsorg som egenskap vil mange tenke som kvinnelig og feminine trekk. Omsorgen omfavner og kan i praktisk arbeid inkludere alt fra å legge inn urinkateter, skifte sengetøy til å vanne blomster.

Dette er noe av det Solheim kaller kjønnsgrammatikk. Arbeidsoppgavene og fordelingen mellom menn og kvinner opprettholdes med en form for kjønnskomplementaritet – et utfyllende system av motsetninger.

Og det snodige er at dette mønsteret synes å ha en direkte linje fra folks hjem og arbeidsdelingen i hjemmet til arbeidslivet. Er det her sykepleien lykkes med en type ekskluderingsprosjekt? Som når mannen tar ansvaret for barna hjemme, men utstyres med handlelapp i butikken og sjelden kommer til ullsokkenivået på barna før mor tar over?

Og er det derfor vi har fått en økende motstand mot husarbeidet i sykepleierjobben fordi det minner om kjønnsgrammatikken – vi forsøker å bevege oss bort fra?

Forventninger

Det er også forventninger til menn, selvfølgelig. Et eksempel (beskrevet av L. Frost og S. McClean) som fanget min oppmerksomhet, var fra et stål- og gruvesamfunn i Wales hvor mannlige arbeidere ble rammet av utstrakt arbeidsledighet etter stenging av industriarbeidsplasser. Etter hvert fantes det jobber innen turist- og servicenæringen, for eksempel som kelnere. Det som sto i veien, var bildene av egen maskulin identitet. Å gå fra arbeid i stålindustri og kullgruvene til å jobben i servicenæringen var en umulighet for mange. De ville heller gå arbeidsledige.

Forventninger til kjønn virker helt konkret og som dypstruktur i moderne kultur. Det virker sammen med klasse, sosial og kulturell tilhørighet. Tidligere har vi hørt at sykepleieren gjerne var en borgerlig middelklassekvinne. Er de kvinnelige sykepleierne anno 2017 mer sårbare i møte med krav om tilgjengelighet eller det å strekke seg så langt at de blir utbrent, enn kvinner som rekrutteres til andre yrker?

Utdatert tankegods

Paradokset er at mange av omsorgsbeskrivelsene vi bruker i sykepleien er så sterkt knyttet til en tenkning om kjønn som to motsetninger, en dualisme og kjønnsgrammatikk som forutsetter komplementaritet. Kongstanker som likestillingstanker og den norske modellen er bygget på, handler om det motsatte, nemlig om at kjønn er likestilt, likt og helst bør være irrelevant og nøytralt. Det har blitt flagget at sykepleien har en positiv eim av maternalisme, altså moderlige omsorgsidealer. Problemet er allikevel grunntankene som formet disse omsorgsidealene og at de er så ufattelig utdaterte. Og de lever samtidig i beste velgående i det norske kjønnssegregerte arbeidslivet.

Allerede Florence Nightingale flagget faget som “naturlig” for kvinner. Jorun Solheim mener også at det er noen spesielle sammenhenger i vår moderne kultur mellom kvinnen, hustruen og moren – og hvordan hun plasseres i hjemmet. Hun trekker også fram det kvinnelige husarbeidet. Og samtidig som vi ser dette, og at Florence Nightingale tross alt var normbryter i sin samtid, må vi i sykepleien forholde oss til våre viktorianske medsøstre som en direkte fiende når det gjelder å skape levelige arbeidsforhold for kvinner som i dag går inn i yrket.

Det fleksible kjønn

Er turnus enda et slikt felt hvor vi stiller oss til disposisjon? Hvor vi ikke setter grenser og blir åpne og tilgjengelige?

Norsk Sykepleierforbund har gjort en viktig jobb med å kartlegge utlysninger av deltidsstillinger. Selv gjorde jeg en uformell undersøkelse av jobbannonsene som ligger ute hos sykepleien.no: Blant 53 stilllingsannonser finner jeg “fleksibel” som ønsket personlig egenskap i 25 annonser, altså grovt sett 50 prosent av annonsene. I utlysninger fra psykiatrien var dette sjeldnere nevnt. Psykiatrien er en av sykepleiens maskuline øyer der man ikke trenger å be arbeidstakere om å være fleksible, og dessuten behjelpelige, som noen også uttrykte det. Dette er kvinnespråket. De som gir, og skal gi mer. De som er “too good to be true” som en kollega ble beskrevet i en farveltale, mens en annen kvinnelig kollega, like dyktig, fikk tittelen “balsam for sjelen”. Er det bare meg, eller er dette svært kjønnete merkelapper?

Tiden er overmoden for flere fortellinger om “åpne kropper”, om omsorg og menn. Jeg vil ha en mannlig sykepleier som er “balsam for sjelen” og faktisk; “Too good to be true!”

Deltid som symptom

I Norge vet vi at kvinner jobber deltid. Noen forskere har lurt på om dette er enda en av disse “naturlige” konsekvensene av inntoget av kvinner i arbeidslivet; at arbeidslivet blir kjønnsdelt, og majoriteten av kvinner forblir i lavtlønnsyrker med deltidsløsninger. Det “naturlige” ligger ikke nødvendigvis i biologiske forskjeller og teorier om kvinnelige omsorgsegenskaper som noe radikalt annerledes enn menns omsorgsegenskaper. Det “naturlige” skapes i det sosiale rommet hvor kjønn gjøres og utspiller seg. Mellom deg og meg. Det “naturlige” med omsorgen og sykepleien trenger ikke for evig tid å være knyttet til det Nightingale postulerte.

Feltet er motsetningsfylt. Hvordan kan vi akseptere de spesifikke kvinnelige erfaringene knyttet til kvinneyrkene og deltid og samtidig få menn på banen? Er det kvinnene som er grenseløse og gir for mye? Er deltid en måte for kvinner å skjerme seg og sette grenser, eller er det et symptom og resultat av et arbeidsliv som rett og slett ikke går i hop med kvinneliv? Er det menn som ikke setter grenser for hvordan arbeidslivet kan spise seg inn på familielivet? Og ærlig talt, norske menn har da også forandret seg og tar stadig mer del i familiearbeidet.

Den norske deltidsmodellen kan være både bra og dårlig på samme tid. Men er den også et bevis på hvordan kvinnene i faget mangler evne til å skape levelige arbeidsforhold i yrket?

 

Artikkelen var først publisert i bokasinet under meninger i Sykepleien Nr. 10 2017 #sykepleierhelse – en overlevelseguide. http://www.sykepleien.no

Bildet innledningsvis er fra et intervju med Helge Svare i tidsskrift for kultur, samfunn og politikk, Syn og Segn 1.2018, 124. Årgang